<@WEB@>/multimedia/4281/NAPHA-Rapport-Recovery-web.pdf">Recovery er en unik prosess som er personlig, sosial og relasjonell. Helse og velvære, personlig og sosial identitet, tilhørighet og deltagelse på ulike samfunnsarenaer, støtte fra omgivelser og gode materielle forhold er viktige.

På engelsk snakker man gjerne om «being in recovery» i stedet for «being recovered». Det finnes ingen god norsk oversettelse av begrepet recovery, selv om en del bruker begreper som «å komme seg» eller «tilfriskning» på samme måte som svenskene bruker «att återkomma ». Noe av kritikken mot disse oversettelsene er at de i for stor grad beskriver en prosess hvor man beveger seg fra syk mot frisk. De rommer i liten grad hvordan man håndterer selve livet, på tross av symptomer og plager som kan komme og gå, eller der man opplever å måtte starte livet litt på nytt.

Ulike recoverydefinisjoner vektlegger ulike forhold. De tidligste vektla først og fremst at recovery er en personlig prosess der det skjer en endring med den enkelte (Deegan, 1988, Anthony, 1993). I senere definisjoner er de sosiale rammene og støtten fra nettverk, fellesskapet og samfunnet trukket fram hos mange sentrale recoveryforskere, både i Norge og internasjonalt (Topor, Larsen og Bøe, 2020). I disse definisjonene blir levekår, sosialt nettverk og tilgang til deltakelse og tilhørighet i samfunnet mer vektlagt enn den individuelle prosessen. Ingen kan oppleve en recoveryprosess alene, uavhengig av det som skjer i omgivelsene. Både familiemedlemmer, andre støttepersoner og ansatte i helsetjenestene kan spille en avgjørende rolle

Kilder:

Anthony, W.A. (1993). Recovery from mental ilness. The guiding vision of the mental health service system in the 1990;s: Psychosocail Rehabilation Journal, 16 (4): 11 - 23
Deegan, E.(1988). Recovery: The lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal, 11(4), 11–19.
Topor, A., Larsen, I.B., Bøe, T.D (2020). Recovery - fra personlig reformasjon til sosial transformasjon. Artikkel på nettsiden til Mad in Norway.

Historikk

Bak fremveksten av recoveryperspektivet ligger kampen om grunnleggende menneskerettigheter, motstanden mot paternalistisk institusjonsbehandling, egenerfaringer og forskning som viser at mange med alvorlige psykiske problemer kommer seg. Recoveryperspektivet oppsto som en motvekt mot den tradisjonelle forståelsen av behandling og bedring, hvor fokuset først og fremst er å redusere symptomer og bedre fungering i hverdagen.

På 1960- og 70-tallet begynte mange å stille spørsmål ved det rådende kunnskapsparadigmet og behandlingstradisjonen i de psykiske helsetjenestene. På 1980-tallet var Patricia Deegan den første som beskrev recovery som individuell og personlig prosess. Hun beskrev at personer som har psykiske helseutfordringer kunne oppleve bedring ved å oppdage nye sider av seg selv, og dermed utvikle en ny og sterkere identitet. Etter hvert har mange flere verden over fortalt om sine bedringshistorier, blitt «experts by experience» og formidlet håp til andre med samme erfaringer. Les også: Erfaringskonsulenter - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid

På 1990-tallet undersøkte en svensk- norsk forskergruppe bestående av blant annet Alain Topor og Marit Borg bedringsprosesser hos mennesker med langvarige, alvorlige psykiske helseproblemer. Dette førte til flere bokutgivelser og foredragsvirksomhet over hele landet. Universitetet i Sørøst-Norge har ledet an i arbeidet med å utvikle ny forskningsbasert kunnskap om recovery. Sammen med brukere, fagpersoner i de kommunale psykisk helse - og rustjenestene, andre videre- og masterutdanninger for psykisk helsearbeid og flere forskningsmiljø i Norge og internasjonalt, bidro de til at recovery etter hvert fikk fotfeste i Norge.

I dag preger recoveryperspektivet psykisk helse- og rustjenester i mange land, både i Norden, Europa, USA, Australia og deler av Asia. I Norge har man først og fremst vært inspirert av miljøer i England, Skottland og USA.

Veilederen for lokalt psykisk helse- og rusarbeid «Sammen om mestring» anbefaler at recoveryperspektivet ligger til grunn for tjenesteytingen. Mange kommuner utforsker og utvikler nå recoveryperspektivet og tar i bruk et stort mangfold av nye praksiser og tjenestemodeller.

Recoverystøtte

Familiemedlemmer, andre støttepersoner og ansatte i helsetjenestene kan spille en avgjørende rolle i andres liv. Noen miljøer og personer er recoveryfremmende, andre er recoveryhemmende.

Man skal lete etter veien fremover sammen med den det gjelder. Sykdom- og symptomfokus tones ned. Menneskeliggjøring, deltagelse, mestring og medborgerskap skal få økt fokus. Likeverd, verdier, holdninger og ulike former for kunnskap skal løftes. I åpne og modige dialoger skal en sammen prøve, feile og reflektere. Nye roller skal formes og makt skal fordeles.

I studier hvor personer med egenerfaring er spurt om hva de mener har størst betydning for den psykiske helsen, er det fem dimensjoner som går igjen: Tilhørighet, håp, identitet, mening og selvbestemmelse (forkortet CHIME på engelsk). Recoveryorientert støtte er ansattes og andres bidrag til den enkeltes prosess i å styrke disse livsprosessene, og tydeliggjør et skifte i fokus fra å behandle helseutfordringer til å fremme trivsel.

Tilhørighet

Det meste i livet skjer utenfor helsetjenestene, blant familie, venner, i nærmiljø, på jobb eller i aktiviteter. Det krever at helsetjenestene må være fleksible og ha tilbud som styrker tilhørighet. Eksempler på tiltak kan være åpen dialog i nettverksmøter, recovery college, eller inkluderende møteplasser.

Håp

Mange som har erfaringer med psykiske helseutfordringer har formidlet hvor viktig håpet er. Å utforske drømmer og mål er viktig i recoveryorientert støtte. Erfaringsmedarbeidere er et «levende bevis» på at endring er mulig, og forskning viser at de kan være en god støtte i recoveryprosesser.

Identitet

Mange opplever å miste litt av seg selv når man opplever psykiske helse- eller rusproblemer. Å utvikle roller utover brukerrollen kan styrke selvoppfatningen og være en viktig del av recoverystøtten. Utforsking av interesser og ressurser, forsterking av seire, det å hjelpe til med til å integrere positive erfaringer i identiteten og støtte medlemskap i en brukerorganisasjon eller en ideell organisasjon, er bidrag til recoveryprosessen.

Mening

Recoverystøtte handler også om å utforske hva som gir mening i livet. Hva handler det om, hvilke relasjoner er meningsfulle, hvilke dager oppleves gode? Ønsker personen jobb eller skole? Eller engasjere seg i frivillig arbeid? Er trening, det å spille i band eller å synge i kor, meningsfullt?

Selvbestemmelse

Å ta ansvar og bestemme selv i eget liv er identitetsbyggende prosesser. Det innebærer blant annet å kunne ta kontroll over egen helse, ta valg og finne gode løsninger i samarbeid med andre. For hjelpere blir det viktigst å stille spørsmålet: Hva er viktig for deg?

For å bidra til myndiggjøring kan man som hjelper også bistå med å finne selvhjelpsgrupper eller brukerorganisasjoner, hjelpe til med å klage på hjelp, eller gi anledning til å bytte/ velge kontaktperson. Erfaringer skapes gjennom å prøve og feile, selv om de valgene som tas, ikke er de samme som du ville ha tatt.

Roller

Å jobbe recoveryorientert endrer både brukerrollen og ansattrollen. En mer likeverdig relasjon og en «myndigere» brukerrolle gjør at ansatte får mindre makt og må gi avkall på noe av kontrollen. Man må fastholde at alle ønsker, vil og er i stand til å ta kontroll over eget liv. Målene er personen selv sine. Man verdsetter den andre som ekspert på seg selv, i kraft av sine erfaringer.

Hjelperen har et faglig ansvar og skal stille sin faglige kompetanse og kunnskap til rådighet. Målet er at egne ferdigheter, tilstrekkelig informasjon og støtte fra andre gjør at man så langt det lar seg gjøre kan ta ansvar for eget liv. Fagkunnskap og brukerkunnskap skal brukes sammen i et likeverdig samspill. Samtidig må man være bevisst på maktforskjeller mellom ansatte og brukere av tjenestene i kraft av at de har ulike roller.

Recoveryorienterte tjenester

ImROC er en organisasjon som jobber med å utvikle recoveryorienterte tjenester i England. Miljøet har vist til tre prosesser som kan bidra til å utvikle recoveryorienterte tjenester og praksiser:

Å gjøre verdier synlige
Å integrere verdiene i praksis
Å utvikle tjenestene ved hjelp av systematiske tilbakemeldinger

Gjøre verdier synlige

Å ha tydelige og synlige recoveryverdier i egen organisasjon, og gjøre disse konkrete og praktisk anvendbare styrker recoveryorientert praksis. Dette vil si at en skal finne igjen verdiene i alle møter mellom brukere og ansatte, og ansatte imellom. Kjerneverdiene skal også være synlige når det kommer til hvilke tjenester som tilbys og hvordan de tilbys. De må gjøres kjent i organisasjonen og til samarbeidende aktører. Ledere har ansvar for at dette faktisk gjøres.

I temaheftet «100 råd som fremmer recovery» er ett eksempel på en grunnverdi foreslått: «Mennesker med alvorlige psykiske lidelser er mennesker». En grunnleggende holdning som springer ut av dette er at alle skal ha de samme rettighetene, rollene og ansvaret som følger med det å være et menneske. Da blir oppgaven til helsetjenesten å støtte denne utviklingen og legge til rette for en reflekterende praksis. Ulike erfaringer bør deles og åpne og modige dialoger mellom fagpersoner, brukere og ledere bør fremmes. På denne måten kan ansatte og brukere få et mer bevisst forhold til hvordan verdier og holdninger viser seg i praksis.

Det å lage en veileder i enheten er en måte å starte opp verdiarbeidet på. Å samle på og dele historier der en jobber utfra disse verdiene, for eksempel ved faste tidspunkt i uka, er en annen måte å gjøre verdier i organisasjonen kjent på.

Å gjøre verdier til praksis

For at verdiene skal gi seg utslag i tjenesteutformingen, må de bli en del av hverdagen og arbeidspraksisen. Hvis man ønsker mer likeverdighet kan språket vi bruker være et godt sted å starte. For eksempel kan en tydeliggjøre hvilke verdier en ønsker å formidle gjennom skriftlig kommunikasjon om vedtak, prosedyrer, informasjon, nettsider, husregler og lignende. Hvis man ønsker å utjevne maktforskjeller må språket blir mer imøtekommende og mindre preget av fremmedgjørende faguttrykk.

Man kan også reflektere over hvilke møter man har, hvem som deltar, hvordan det ser ut i lokalene og hvordan man kan gjøre recovery til tema både i medarbeidersamtaler og andre samtaler.

Beboere i bofellesskap kan få mer ansvar og påvirkning når det gjelder hvilke aktiviteter som skal skje til hvilke tider i et bofellesskap, de kan drive aktivitetene selv og man kan se på hvordan man kan skape mer kontakt med lokalbefolkningen. For eksempel ved å tilby hjelp til eldre, som i Melhus kommune. Et annet eksempel er Bakeribygget i Mo i Rana som blant annet arrangerer festivaler og drifter et kafetilbud for byens innbyggere. Filosofien deres er «ingen kan alt, men alle kan noe». Medlemmene av huset har hovedansvaret for aktivitetene.

Recoveryorienterte tjenester legger til grunn at prosesser knyttet til tilhørighet, håp og identitet, mening og selvbestemmelse i stor grad skjer utenfor helsetjenestene. Fokuset må derfor flyttes fra hva som skjer mellom ansatte og brukere til personenes deltakelse i samfunnet. De ansattes roller og arbeidsoppgaver utvikler ut ifra dette og skiller seg fra en tradisjonell forståelse.

Et grep som kan bygge bro mellom erfaring og fag og som bringer brukermiljøer, fagmiljøer, frivillige og lokalmiljø sammen, er recoveryskoler eller recovery college. Å delta som kursholder eller deltaker kan være identitetsbyggende og gi bedre forutsetninger for meningsfulle hverdager. Tilbudene kan også påvirke verdier og holdninger i lokalsamfunnet og redusere stigmatisering.

Skoletilbudet skal ikke erstatte andre behandlings – eller utdanningstilbud, men være et supplement. I Norge har flere kommuner og sykehus kommet i gang med, eller planlegger, recoveryskoler. Disse er Jæren, Bergen kommune, Helse Fonna, Kristiansand kommune, Sykehuset Innlandet og Hemnes kommune.

Fagansatte og personer med egenerfaring samskaper kurs, workshops og andre aktiviteter ved skolene. Alle innbyggerne i kommunen kan delta, men den primære målgruppen er personer som har utfordringer med rus og/eller psykiske helse og ansatte i helsetjenestene. Deltakerne defineres som studenter.

Ved recoveryskolene kan det holdes workshops hvor en inviterer innbyggere for å gi innspill til utvikling av tjenestetilbud og drøftinger av hvordan man kan involvere lokalsamfunnet i utviklingen. Målet er å bidra til tjenestetilbud som er mer tilpasset befolkningens behov.

I denne systematiske kunnskapssammenstilling finnes det mer informasjon og tips om hvordan man kan utvikle recoveryorienterte tjenester.

Systematiske tilbakemeldinger

En tilbakemeldingskultur innebærer at vi innhenter meninger om tjenestene som tilbys, og at man i tråd med disse endrer og utvikler tjenestene videre. For at denne prosessen skal bli mest mulig systematisk, er det utviklet flere tilbakemeldingsverktøy. NAPHA har en egen temaside om tilbakemeldingsverktøy der ulike verktøy blir beskrevet.

INSPIRE er spesielt utviklet for å få tilbakemeldinger om hjelpen er recoverystøttende.

En kortversjon av INSPIRE har fem spørsmål: I hvilken grad bidrar hjelpen til:

å ha håp og drømmer for fremtiden
å være fornøyd med meg selv
å gjøre ting som betyr noe for meg
å få meg til å føle at jeg har kontroll på livet
at jeg føler støtte fra andre mennesker

Spørsmålene kan brukes som et utgangspunkt for strukturerte samtaler med enkeltpersoner om hva som har betydning for den enkelte og hva man som hjelper eventuelt kan bidra med. Verktøyet kan også brukes i evaluering og tjenesteutvikling.

FIT (Feedback Informerte tjenester) er mest benyttet i de kommunale psykisk helse - og rustjenestene. NORSE har også utviklet et verktøy for kommunale psykisk helse – og rustjenester. Uansett verktøy som blir benyttet: Det viktigste er å skape en kultur for tilbakemelding og at disse tilbakemeldingene blir brukt på en slik måte at den individuelle hjelpa blir best mulig, til å vurdere hvilke tjenestetilbud som trengs og hvordan disse skal utformes.

Kritikk

Både i Norge og internasjonalt har recoveryperspektivet vært gjenstand for en del kritikk. Kritikken har blant annet kommet fra brukermiljø som mener at recovery i for stor grad har blitt til et fagperspektiv. Recovery forstås også ulikt. Personer med egenerfaring har blant annet kritisert CHIME for å være for optimistisk.

Mange fagpersoner mener perspektivet er for lite håndfast og konkret, og at det kun er «keiserens nye klær». Det er også en faglig bekymring at ansvaret for bedring i for stor grad kan bli overlatt til den som trenger hjelp, og at man kan bruke recoveryperspektivet for å forklare mangel på faglig forsvarlig hjelp og forsvare mindre behov for tjenester og fagpersoner.

Det er også rettet kritikk mot at recovery i liten grad er i overensstemmelse med eksisterende strukturer knyttet til tjenestetildeling, økonomisk støtte fra NAV, økonomi- og ressursstyring og lovverk knyttet til forsvarlighet, behandling og lignende. Dette er også noe av årsaken til at utviklingen både internasjonalt og i Norge går sakte.

Perspektivet utfordrer strukturer og tradisjonelle behandlingstradisjoner som har ligget til grunn for tjenesteytingen i veldig lang tid, og som er vanskelige å endre.

Tjenesteutvikling

Både erfaring og forskning viser at det ikke er mulig å utvikle recoveryorienterte tjenester gjennom en standardisert tilnærming, eller begrenset opplæring i recovery. Det er lite som tyder på at dette bidrar til endret praksis. Samtidig ser det ut til at forhold som kan fremme utviklingen blant annet er:

at alle i organisasjonen involveres
at brukere, ansatte og ledere utvikler, deler og skaper kunnskap sammen
at recoveryorienterte kartleggingsverktøy tas i bruk
at økonomi og drift tilpasses ønskede endringer i tjenestene
at rollen som ansatt endres

Recoveryorienterte tjenester utvikles i samarbeid med brukere av tjenestetilbudene. En tilbakemeldingskultur innebærer at det innhentes meninger om tjenestene som tilbys, og at man i tråd med disse endrer og utvikler tjenestene videre. For at denne prosessen skal bli mest mulig systematisk er det utviklet flere tilbakemeldingsverktøy. NAPHA har en egen temaside om tilbakemeldingsverktøy der ulike verktøy blir beskrevet.

Å ansette erfaringsmedarbeidere eller erfaringskonsulenter kan også bidra i utviklingen av mer recoveryorienterte tjenestetilbud. Å bringe erfaringskompetansen inn i tjenestene kan føre til at fagpersoner og ledere endrer holdninger og praksis. Ansatte kan oppleve at recoveryperspektivet blir tydeligere og tjenestene utfordres på sin tradisjonelle utforming.

Kunnskapsgrunnlag

Erfaringsbasert kunnskap om hvordan det er å leve med psykisk helse- og rusutfordringer, og hvordan man kan komme seg videre (recovery), kan gi viktig informasjon om hvordan man bør innrette hjelp og tjenestetilbud.

Du kan lese mer om hva erfaringskompetanse er, og hvordan kunnskapen kan benyttes i forbedring av tjenestene på temasiden om erfaringskonsulenter.

Selve utgangspunktet for recoverybevegelsen var at mange begynte å dele egne erfaringer om bedring. Dette gjorde at man ble mer oppmerksom på at mange flere kom seg, enn det man tidligere trodde, at prosessen var mer personlig og unik, og handlet vel så mye om å skape seg et godt liv.

Etter hvert er det også utviklet mer forskningsbasert kunnskap som understøtter dette. I forskningslitteraturen er recovery beskrevet som en unik og personlig prosess som for mange innebærer håp og optimisme, styrket identitet og mening i livet, myndiggjøring og mer tilhørighet - forkortet CHIME. Det er stor grad av enighet om at dette er viktig for opplevelsen av recovery (Ellison et al., 2018; Leamy et al., 2018).

Nyere forskning har vist til at prosessen også handler om å bevege seg fra psykisk uhelse, ensomhet, fortvilelse og hjelpeløshet til et mer positivt sted hvor man opplever mer velvære, mening, tilhørighet, autonomi, trygghet, aksept og innsikt (Dell, Long & Mancini, 2021).

Oppsummert er recoverylitteraturen nå i stor grad samstemt om at recovery er en prosess som handler om noe langt mer enn bedring i symptomer. Det er også støtte i recoverylitteraturen for at en helhetlig tilnærming rettet mot både psykisk, fysisk og sosial helse, i kombinasjon med hjelp som tar utgangspunkt i personens ønsker og behov, er den beste hjelpen. Samtidig er perspektivet ett av flere konkurrerende perspektiver som representerer ulike syn på hva som er den beste behandlingen. (Norton & Swords, 2020). Samtidig er det litt ulikt hvordan personer med egenerfaring forstår og opplever recovery (Topor et al., 2018); Jacob et al., 2017). En kritikk mot CHIME-modellen er at den i liten grad hensyntar at bedring også kan være knyttet til fravær av symptomer, og at dette kan være krevende eller umulig å oppnå for mange. Mange opplever bedringsprosessen mer utfordrende og knyttet til stadig nye tilbakeslag. Det derfor foreslått å legge til en D for difficulties: CHIME-D (Stuart, Tansey & Quayle, 2017).

De siste årene har det også vært økende oppmerksomhet i forskningslitteraturen knyttet til den relasjonelle og sosiale betydningen av recovery. Recoverystøtte handler ikke bare om å støtte opp om individet. Mennesker med psykisk helse- og rusproblemer erfarer ofte stigmatisering, isolasjon og ensomhet, noe som også bør hensyntas når man skal hjelpe (Norton & Swords, 2020).

Tjenestetilbud bør i større grad bidra til sosial støtte ved å etablere inkluderende møteplasser for personer med ulike erfaringer i lokalsamfunnet, jobbe for å bedre levekår, og samarbeide mer med personer med brukererfaringer, for å hindre stigmatisering (Bjørlykhaug et al., 2021).

NAPHAS rolle

NAPHA har som oppgave å styrke kvaliteten og kompetansen i det kommunale psykisk helsearbeidet for voksne. Å inkludere erfaringskompetanse fra brukere og pårørende i både behandling og tjenesteutvikling gjør tjenestene mer brukerorienterte og treffsikre. I samarbeid med brukerorganisasjoner, brukermiljø, kommunale psykisk helse- og rustjenester, forskningsmiljø og andre kompetansesenter er NAPHA en pådriver for:

- at kommunene etablerer et mer systematisk og planmessig samarbeid med brukerorganisasjoner og kompetansemiljø for brukerkunnskap

- at det ansattes flere erfaringskonsulenter i tjenestene

- mer recoveryorientert praksis

- styrking av tilbakemeldingskultur og økt bruk av tilbakemeldingsverktøy i tjenestene

Eksempler

Du kan finne mye informasjon og mange gode eksempler på recoveryorienterte tjenester på nettsiden vår napha.no:

Recoveryveileder og bruk av verdikort i Sandnes kommune

Bakeribygget i Mo i Rana

Idrettsveien bofellesskap i Melhus

Jæren recovery college

Recoveryverksted i Asker kommune

Tjenestemodeller

Flere modeller, tilbud og tiltak er utviklet med recoveryperspektivet som et fundament.

Recoveryorienterte tjenestemodeller har til felles at hjelp er en menneskerett som en ikke skal gjøre seg fortjent til. Både bolig og arbeid er for eksempel grunnleggende for at en skal ha kapasitet til en videre recoveryprosess, samt at det i seg selv muliggjør en slik prosess. Individuell jobbstøtte (IPS) og Housing First er eksempler på tjenestemodeller som legger recoveryperspektivet til grunn.

Medisinfrie tilbud

Medisinfrie tilbud er også en type recoveryorientert tjenesteinnovasjon som er drevet frem av mange brukerorganisasjoner. Her vektlegges andre behandlingsformer enn medisin. Eksempel er musikkterapi, IPS, åpen dialog og nettverksmøter.

Nasjonal recoverykonferanse

De regionale brukerstyrte senterne, NAPHA og Erfaringssentrum har gått sammen om å arrangere den første konferansen som skal løfte frem menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse.

Bak konferansen står en rekke samarbeidsaktører som ønsker å løfte frem de mange sidene av en reell recovery. Her vil vi bygge bro og nettverk. Konferansen blir til i samarbeid mellom bruker- og pårørendeorganisasjoner samt fag-, undervisnings- og forskningsmiljøer.

Konferansen er støttet av Helsedirektoratet, og er planlagt at skal gjentas årlig.

Les mer hos Knutepunkt for Recovery'

Nettkurs om recovery og recoverystøtte

NAPHA har utviklet et nettkurs om recovery og recoverystøtte. Kurset er beregnet på ansatte og ledere av kommunale psykisk helse- og rustjenester. Best utbytte av kurset oppnås ved å ta det sammen med andre over flere bolker, og sette av tid til refleksjonsspørsmålene. Du finner kurset på lenken over, eller ved å klikke på «nettkurs» i topp-menyen på napha.no.

Ressurser

Video:

TED talk om recovery- Bengt Karlsson

ROP-TV- Recovery

Bøker

Karlsson, B. og Borg, M. (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Gyldendal.

Karlsson, B. og Borg, M. (2013). Psykisk helsearbeid. Humane og sosiale perspektiver og praksiser. Gyldendal.

Landheim, A., Wiig, F.L., Brendbekken, M., Brodal, M. og Biong, S. (2016). Et bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer. Gyldendal.

Sørly, R., Karlsson B.E., og Sjåfjell T. (red) (2021). Medvirkning i psykisk helse- og rusarbeid. Universitetsforlaget.

Lauveng, A. (2020). Grunnbok i psykisk helsearbeid. Det landskapet vi er mennesker i. Universitetsforlaget.

Faghefter og veiledere

100 råd som fremmer recovery. Temahefte. NAPHA.

Recoveryveileder- Sandnes kommune.

Kontakt

Hvis du har behov for råd og veiledning om recovery kjenner NAPHA til mange gode recoverypraksiser over hele landet. Du kan kontakte oss på kontakt@napha.no

Tema: Recovery

Recovery

Recovery

Innhold i artikkelen